Det var bekmørkt,
jeg kunne ikke se noen verdens ting!
Så tente Gud et lys,
og litt etter litt skimtet jeg gjenstanders omriss.
Det var rett og slett skummelt.
Nesten mer skremmende enn mørket.
For det som kom til syne var stygt.
Jeg spurte om Han vennligst
kunne slukke lyset igjen,
for det var ikke så pent
som Han hadde lovet det skulle være.
Men han ville ikke føye meg.
Han tente heller et lys til,
som skinte klarere enn det første.
Da så jeg at det som var stygt,
hadde blitt til noe vakkert.
Og jeg takket Ham
for at Han ikke gjorde som jeg sa.
Copyright: Lirita